Første møte med veilederen min, Luca Ward, var fullt av forvirrende følelser.
Det gikk opp for meg at jeg ikke drømte. Jeg levde.
Det var like før jeg ble 50 år, og den evalueringen av livet som jeg trodde jeg hadde gjort allerede, ble større og mer fargerik, uten at jeg merket det.
Den Paola var tidløs nå.
Som om jeg hadde fått dyrebar tid.
Luca fikk meg til å føle meg vel med en gang.
Vi leste manuset til «Mamma Mia!» innimellom vitset vi om den romerske dialekten, for å tone ned begeistringen og den alvorsfylte entusiasmen min.
Rollen som Donna passet perfekt til meg, og jeg likte den helt fra begynnelsen.
Rollen min som en Liberator hadde akkurat begynt!
Viljestyrken min veiledet meg, ikke de skjøre, ustabile anklene mine. Ikke nå lenger.
Full fart fremover, Paola! – sa jeg til meg selv.

Her er vi på vårt andre møte med min veileder Luca.
Herlig, i dag har vi begynt å sette sammen prosa og musikk.
Først av alt, velg de mest intense og passende scenene. "S.O.S" gjenskapt på italiensk, samt den vakre "The winner takes it all".
Det finnes ikke ord, den kjente gruppen Abba har vunnet igjen.
Gåsehud og magi.
Nå er vi i gang, drømmen går i oppfyllelse!
Jeg er lykkelig!
For lykkelig!
Jeg er på vei hjem fra dette andre møtet og føler meg uovervinnelig!

Aprilia, juli 2019.
Det er kjempevarmt! Men, "The show must go on"!
Og det er det tredje!
Jeg ønsker at jeg kunne ha tusen møter med min veileder Luca Ward.
For selv om jeg er nervøs for resultatet av min utfordring, ligger det i forventningen en erkjennelse av at det vil bli svært vanskelig å få gjenoppleve et slikt privilegium senere i livet.
Fra det øyeblikket jeg setter meg i bilen for å kjøre til studio i Roma, nyter jeg hvert øyeblikk sakte for å innprente det og sette det inn i puslespillet av mine vakreste minner i livet.
I dag skal vi opptre og synge.
Scenene tar form og får liv.
Musikk henfører og inspirerer.
Vi er der nesten, eller vel, jeg føler meg i det minste litt tryggere.
"Donna" holder virkelig på å ta Paolas plass.

En del mennesker elsker august for den velfortjente hvilen og ferie.
Jeg ønsket at august skulle være over med det samme.
Jeg savnet Lucas sine timer.
Jeg har vært i en konstant tilstand av uro og frykt. Hvor enn jeg var så sang og øvde jeg. Jeg tror fol trodde jeg var gal!
Men hvordan er det egentlig med dette galopperende hjertet hver gang jeg tenker på utfordringen min, hvem kan stoppe det? Ingen!
Nå er september endelig her!
Vel vitende om at det endelige målet nærmer seg, kikker på meg i smug, merkes magien av det brusende adrenalinet!
Siste gjennomgang med Luca som i tillegg til å være min veileder, nå også er en kjær venn.
Jeg lengtet etter å få vise ham min opptreden siden jeg ikke lenger trengte å se på manuskriptet – jeg kunne det utenat.
Luca lærte meg hvordan jeg skulle bevege meg, og forklarte meg at publikum på teateret defineres som den "fjerde veggen", som vi henvender oss til uten å avsløre det.
Spontanitet først.
Jeg var virkelig "Donna", hovedpersonen, men min egen "Donna", ikke kopiert fra andre, men min egen versjon av henne, den som jeg følte passet for Paola.
Da jeg tok avskjed med Luca kunne jeg nesten ikke holde tilbake tårene.
Vårt siste møte innebar at drømmen ble oppfylt, og jeg ønsket ikke å ende opp med å bare være lykkelig i min fantasiverden eller i minnene, slik som ofte skjer, men akkurat i øyeblikket.
Jeg var lykkelig i akkurat det øyeblikket!
Jeg er lykkelig nå!
Milano venter på meg!
Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli, men jeg vet at jeg er klar for utfordringen, og at jeg kommer til å gjøre mitt beste.
Igjen takk til de som trodde på meg.
Min varmeste hilsen!

11. september 2019, jeg hoppet akkurat på toget til Milano med en koffert full av omhyggelig utvalgte klær, som jeg håper passer til min opptreden. Det er bare to dager til min debut, og jeg kan fortsatt ikke begripe det.

Min veileder Luca Ward ba meg holde meg rolig, men framfor alt være meg selv. Han sa også at jeg kommer til å forvandles til "Donna" uten å innse det selv.

En karakter som jeg har studert så mye og følt som min egen.

Jeg har endelig truffet Giacomo Buccheri, skuespilleren som spiller rollen som "Sam" i "Mamma Mia!", showet vi skal spille på scenen. Jeg likte ham fra første stund, for han får meg til å slappe av og er veldig støttende.

På disse høye hælene kan jeg nesten ikke føle anklene mine som mirakuløst holder meg oppe. Og dette er også et mirakel, følelser og adrenalin blandet med erkjennelse av at jeg lever ut drømmen min. Og etter en lang reise fra Roma kommer min familie mens jeg sminkes. Vi klemmer hverandre godt.

Tiden er inne, scenen venter på meg, mesterlig regissert av enestående kvinner: Laura Campanello, Michaela Mantovan og Carolyn Smith.

Jeg oppfører meg som om jeg er i en stue med venner, men i virkeligheten er jeg i et teater som er smekkfullt til taket: noen tilskuere står til og med, og andre fikk ikke komme inn, for vi er helt utsolgt!

Giacomo og jeg spiller som om det bare er vi to som er der!

En enorm applaus vekker meg fra min drøm, og jeg ser en masse mennesker vise meg all sin kjærlighet.

Beruset av glede og herlige følelser gir jeg mitt første intervju, som jeg med hånden på hjertet må si at jeg ikke husker ett eneste spørsmål fra!

Jeg klarte det! Selv denne utfordringen ble en suksess! Men jeg kunne ikke gjennomført denne utfordringen helt alene. Det var mennesker som trodde på meg og inspirerte meg med styrke og besluttsomhet.

Takk, Liberate Life. Minnene vil være der hele livet, og ingen, ikke en gang om 100 år, vil kunne ta fra meg disse minnene.

NP-8967