Utfordringen har startet. Med en gang jeg gikk ut av bilen fikk jeg følelsen av at det var noe kjent. Jeg har tilbrakt mye tid i denne skogen, siden jeg var liten. Bestefaren min tok meg med hit fra den dagen jeg klarte å gå. Først til et sted der jeg kunne finne noen gode kastanjer på høsten. Han viste meg hvordan jeg skulle ta de ut av skallet og skrelle de, og deretter spiste vi de.

Bestefaren min hadde sin egen mening om hemofili. Han pleide å si: «La ham være i fred!» Etter at jeg har vært borte i 9 år på grunn av skade og rehabilitering, kan jeg nok en gang gå i Ravensbosch. Så la oss starte med å fokusere på den flate delen. Dette er også den lengste strekningen jeg må gå. Det tar litt tid å bli vant til terrenget fordi en skogsti er veldig annerledes enn asfalterte veier.

Jeg føler meg bra, motivert og i form. Delvis på grunn av tipsene fra veilederen min, Lienke. Hver morgen ser jeg oppmerksomt på meg selv i speilet og sier høyt at jeg skal klare dette. Solen skinner og selv om jeg er i nedre delen av skogen, er det mange fine perspektiver å ta inn. Koaguleringsnivået mitt er bra, så det kommer ikke til å bli et problem.

Jeg er glad for at jeg tok på meg turskoene. Det er lenge siden jeg sist brukte de, men nå kan de endelig brukes igjen. Når jeg går og står stille, føler jeg meg mye mer stabil enn jeg forventet, men jeg føler en liten motstand i venstre ankel. Ikke gjør for mye for tidlig. Jeg har vent meg til omgivelsene og jeg drømmer meg tilbake til fortiden. Hvordan jeg pleide å gå, løpe og utforske området her. Det påvirker meg mer enn jeg hadde trodd. Leddene mine, som foreløpig ikke er kunstige, må også finne posisjonen igjen.

Ni år er veldig lenge. Jeg må være oppmerksom på hvor jeg setter ned foten for hvert skritt jeg tar. Ved første krysning, omtrent 500 meter fra der jeg begynte, bestemte jeg meg for å snu. Jeg må jo gå tilbake den samme strekningen også. Det er en begynnelse i hvert fall. Ifølge kalenderen min skal kona mi, Sosia, og jeg spise middag på favorittrestauranten vår i morgen med et vennepar av oss. Det har jeg ikke lyst til å gå glipp av, så jeg må gradvis bygge opp gåturen.

Det som er en utfordring for noen, kan være lett for andre, eller noe de ikke engang tenker over. Med det i tankene fortsatte jeg på utfordringen min i dag. Jeg spurte meg selv om dette virkelig var en utfordring for meg ... å gå litt rundt i skogen. Helt flatt til å begynne med.

Deretter bakkene som fører opp til naturlige trapper på noen hundre trinn. Trapper som har en stigning på 48 meter. Derfra ytterligere et flatt parti for å komme til det stedet jeg vil nå. «Var det ikke i 2016 jeg gikk opp og ned alle 508 trinnene i Wilhelminaberg (Mount Wilhelmina)? Burde ikke dette da være plankekjøring ...?» Trappene hadde fine jevne trinn og rekkverk. Nå står jeg foran myk, ujevn jord, bakker og naturlige trapper der ingen trinn er like.

Min konklusjon er at dette definitivt er en utfordring for meg, og i dag klarte jeg å fullføre første delen av ruten, den flate og lengste delen. Lienke har lært meg hvordan jeg skal fokusere på dagens mål i stedet for hovedmålet. Dette er til god hjelp og gjør det enklere å gå. Helt fra jeg var en liten gutt har jeg alltid likt å gå. Selv om utfordringen var halvparten så stor, så skulle jeg gjerne hoppet over kjedelige møter for å kunne se inn i det fjerne samtidig som jeg spaserte nedover gaten mot skogen.

Nå er jeg min egen sjef. Målet mitt er å klare denne utfordringen innen fem uker. I løpet av mine 27 aktive år i avisen, har jeg hele tiden vært nødt til å takle tidsfrister. Derfor har jeg nå satt min egen tidsfrist. Når jeg konsentrerer meg om hvert steg og nyter stillheten og roen i skogen, så kommer minnene tilbake. De spretter i alle retninger, frem og tilbake i tid.

Det flate partiet av turen er overstått og ankelen min klager ikke, hvilket er lovende for den neste etappen med bakkene. Jeg vil ikke presse meg gjennom denne delen av turen, men heller ta turen stykkevis og dele den opp hvis det er nødvendig. Med Lienkes tips i tankene er jeg sikker på at det kommer til å gå bra. Hun rådet meg til å gi meg selv en belønning når jeg fullfører denne utfordringen, og det skal jeg gjøre.

Åh, jeg er så takknemlig for at jeg kan gå her. Dette hadde jeg ikke engang turt å drømme om for fire år siden. Med ettervirkninger av år med virusinfeksjoner, HIV og hepatitt C, har jeg tilbrakt et halvt år på sykehus, mer død enn levende. Den perioden hadde stor påvirkning på kroppen min. Jeg kunne nesten ikke gå, gikk ned 25 kg og hadde omtrent null kondisjon. De tre årene med rehabilitering som fulgte etterpå var fylt med mye motgang og mange tilbakeslag.

Og nå går jeg altså her igjen, på vei til min bestefars spesielle sted. Bakken er mye brattere enn jeg husker. Det tar på både pust og ankel, men knærne mine klarer seg fint. Nå kjenner jeg muskler som jeg ikke har kjent på lenge. Samtidig begynner jeg å bli litt bekymret for hvordan det skal gå når jeg skal samme vei tilbake, ettersom jeg heller går i oppover- enn i nedoverbakke. Det ser ut som det blir nok en varm dag.

Heldigvis er nettene kjølige, hvilket gjør at luften i skogen på morgenen holder seg litt friskere og svalere. Jeg orker ikke engang å tenke på  å skulle gjøre dette i åpent landskap i 30 graders varme, uten engang å ha skyggen fra trærne som beskyttelse. Jeg har satt av to dager til det her. Lienke har lært meg hvordan jeg kan snu frykt og tvil til suksess. Når jeg startet utfordringen, hadde jeg mine tvil angående én ting: nedoverbakken. Hva skjer om noe går galt? Lienke rådet meg til å dele utfordringen min på sosiale medier, og det gjorde jeg.

Nå som det flate partiet går bra, og jeg kan mestre bakkene, er tiden inne for den siste store testen. Trappene. Fra den siste skråningen er det bare en kort avstand til bunnen av de hundre trappetrinnene. Trappene som bygger en bro over den ekstremt bratte delen. Mens jeg går opp den siste skråningen, vandrer tankene mine 43 år tilbake i tid. Til den gangen jeg og bestefar gikk forbi toppen av trappen, og begynte å løpe ned en veldig smal sti ved siden av den.

Den bratte bakken gjorde at jeg løp så fort at jeg ikke klarte å stoppe. Alt har sin slutt, blant annet den smale stien. Det tvang meg til å stoppe brått opp ved å ta tak i et lite tre, så lite at det ble litt bøyd når jeg kom så fort mot det. Bortsett fra noen små skrubbsår, gikk det helt fint, og jeg begynte heldigvis ikke å blø. Det lille treet har blitt et fullvokst tre nå, men det er fortsatt litt bøyd. Plutselig ble jeg dratt tilbake til nåtiden. Når jeg kom rundt den siste svingen, så jeg til min store skrekk at trappene var borte.

Hvorfor? Hvor har det blitt av trappene? Jeg så treet med en gang, men trappene... Jeg så om de var lenger oppe. Men en sving og trærne blokkerte utsikten. Akkurat da møtte jeg heldigvis på en dame med to hunder. Hun sa at trappene fortsatt var der, men for noen år siden var de blitt dekt av gjørme etter en lang periode med mye regn. Hva nå? Damen sa at bakken, med en stigning på mer enn 30 %, nesten er umulig for henne å klatre og at hun derfor unngår den veien.

Det betyr at jeg også må finne en annen vei for å nå toppen. Dessverre ingen bratt trapp, men nok en bakke og en lengre omvei. Et øyeblikk fryktet jeg at hele utfordringen var i fare, ettersom den ruten jeg nå måtte ta var én jeg ikke hadde gått så mye. Hver sving førte meg høyere og høyere, og hver gang jeg gikk rundt én, tenkte jeg at jeg nesten var på toppen. Men denne stien gikk frem og tilbake gjennom skogen. Nå var ankelen min vant til nesten konstant belastning, og ga meg ikke lenger motstand.  Plutselig slo det meg at det faktisk var en ganske behagelig tur.

Stigning, men over en lengere distanse. Ifølge sporings-appen min var det mer enn en kilometer lengre enn den opprinnelige strekningen. Man klarer hva man vil. Nå er den alternative ruten også fulført, så nå er det på tide å forberede seg til den store sluttspurten: Fullføre utfordringen.

Nå som jeg er kurert for hepatitt C-viruset og HIV-viruset ikke lenger kan påvises, tar jeg fortsatt små skritt fremover. Jeg tenker ikke på det jeg ikke kan gjøre, men fokuserer heller på det jeg fortsatt kan gjøre. To saker jeg bruker mye tid på er å holde forelesninger om hemofili og samsykelighet med infeksjoner samt å lære opp Stichting Mens Achter de Patiënt (personen bak pasienten). Jeg føler meg uvanlig bra i dag, fordi i dag kan jeg si at jeg har fullført utfordringen min.

Hvilken utfordring? En topp prestasjon, om jeg får si det selv. Nå tok jeg meg tid til en liten pause. Jeg var så stolt over at jeg hadde klart å komme meg hit. Dette hadde jeg ikke sett for meg i fjor, og nå var jeg her. Forespørselen om å ta utfordringen trakk i mange følelsesmessige tråder. Gamle minner dukket opp igjen, Lienke styrket sinnet og sjelen min, og det har gjort meg godt fysisk sett. Å ta en ekstra del hver gang, for så til slutt å komme til mål med utfordringen. Når jeg stod der lovte jeg meg selv at dette ikke skulle være siste gang. Jeg vil faktisk opprettholde det fysiske nivået, slik at Sosia og jeg kan gjøre flere ting sammen, som vi ikke kunne tidligere.

Jeg har en tendens til å tenke for mye, så jeg ser alltid for meg hindringene i veien. Hindringer jeg selv lager. Det skal jeg slutte med. Ikke tenk, bare gjør det, og hvis det ikke går så har jeg i hvert fall forsøkt, og det vil dukke opp en løsning. Hvis jeg kan gi slipp på disse hindringene, så kommer det til å være min belønning for denne utfordringen. Og så må jeg selvfølgelig unne meg en liten is som ekstra belønning. Opplevelsene og erfaringene jeg kan ta med videre fra denne utfordringen kan ingen ta fra meg. Det gjør meg veldig glad, og jeg ville ikke vært dem foruten for alt i verden.