Midtsommer, forberedelser og flytting

Juni, sommer og varme. Den årstiden vi som ikke lenger er barn, kan hoppe i vannet. Denne sommeren kommer til å handle mye om bare det, men også oppussing, arbeid, trening og sosialisering.

Midtsommer

Jeg feiret midtsommer i stille Misterhult på et piknikteppe med frukt og bær. De eldre var kledd i tradisjonelle svenske folkedrakter, og de danset rundt midtsommerstangen, akkurat slik det skal være. Så langt har det vært en typisk svensk sommer med en varmetopp på 35 gradet og helt nede på 11, så ingen overraskelser der:) 

Forberedelser til bestigningen

I den første samtalen med Ida snakket vi hovedsakelig om hvordan vi skulle legge opp treningen før turen opp Kebnekaise. Vi snakket om løping og vandring, om intervaller både i motbakke og nedoverbakke. Intervaller er en type trening som jeg alltid har satt pris på. Du får mye ut av det på kort tid. Du får virkelig presset deg selv fullt ut. Ingenting gjør at du fortjener en liten hvil så mye som en tung intervalløkt.

Treningen har gått litt så som så, men myggen har i det minste motivert meg til å løpe fort. Det er mange insekter som er ute etter deg på sommeren. Den beste motivatoren er hjortelusfluer. Du vil ikke møte på dem:) 

På tide å flytte

Det er snart på tide å flytte. Det gjenstår bare litt gipsing, pussing og tapetsering, og så kan jeg slappe av litt. Jeg har relativt lite erfaring med oppussing, så det har blitt mye banning. Det er ikke alltid ting blir som du ønsker, og det virker som noe av materialet lever sitt eget liv. 

Jeg begynner å føle at bestigningen nærmer seg. Jeg føler at jeg er i god form, og nå gjenstår det bare å se hvordan været blir.

Tiden flyr! Endelig ferdig med både flyttingen og oppussingen av leiligheten, og sluttresultatet er ikke så verst.

Nå har jeg tid til å fokusere mer på forberedelser, nyte friluftslivet og

ta noen joggeturer. Kanskje det er akkurat det jeg trenger. Du vet jo tross alt ikke hvor tøff en utfordring kommer til å være

før du møter den. Du kan heller ikke reise uten forsyninger.

Vi planlegger å ta ruten som heter Abisko-Nikkaloukta, som går forbi Kebnekaise på slutten.

For øyeblikket er det nesten like varmt i nord som i sør, men Ida anbefaler varme klær og sko med godt grep. Du vet jo aldri.

Jeg begynner å bli skikkelig spent nå – det er ikke lenge til. Men, frem til da håper jeg at dere alle nyter resten av sommeren!

Jeg endte opp med å ta toget slik at jeg kan se deler av Sverige som en ellers ikke får besøkt. Så langt har ikke ting gått så fort – det er jo tross alt en lang reise. Da jeg kom frem, ruvet fjellet foran meg – det er massivt og en attraksjon i seg selv. Deler av Kiruna ble faktisk flyttet på grunn av det.

Jeg ladet opp med litt frokost. Senere skal vi ut å kjøpe noen nødvendige ting i siste liten, før vi drar videre til Abisko. Det er der reisen vår begynner, uansett vær. Kebnekaise er bare noen få dager unna. Det kan hende det ikke er noe signaldekning dit vi skal– jeg får se hvordan signalforholdene er. Men jeg skal gjøre mitt beste for å gi dere noen nydelige bilder av de svenske fjellene.

Ida ønsket meg lykke til igjen og ba meg sjekke at jeg hadde med meg alt jeg trengte.

God tur!

Dag 1

Vi kom til Abisko med buss klokken 15:57 den 16. juli, ordnet medlemskap i STF (den svenske turistforeningen), veiet bagasjen og dro videre.

Den første etappen gikk vi langs juvet som elven springer ut fra. Vi møter på mange mygg, og det virker som de er glad for å se oss. Vi er selvfølgelig ikke like imponert over myggen. Himmelen er overskyet, stien er relativt enkel å gå og vi klarer å holde et jevnt tempo. Vi tar noen bilder, stopper et sted for ettertanke (noe det er lagt opp til mange ganger langs stien) og deretter fortsetter vi med å gå til Abiskojaure, som er det første stoppet. Her setter vi opp telt, slapper av i badstuen og nakenbader for første gang i det kalde vannet i bekken.

Dag 2

Vi sov ganske godt i teltet. Det regner. Èn eller flere fugler trodde teltet vårt var et toalett. Så vi starter forståelig nok dagen vår med litt vasking.

Det er en liten hytte her som du kan lage frokost i, og noen uthus med spesiell aroma som du kan gjøre morgenstellet i. Vi pakker raskt sammen. Dagens etappe er omtrent på 2,4 mil (15 miles), og det er på denne strekningen fjellandskapet virkelig slår inn. Det viser seg at stien går gradvis oppover og ut av Abisko nasjonalpark. Været fortsetter å være fuktig, men vi lar oss lure av et lite øyeblikk med sol.

Nå kan vi se så langt øyet rekker, og vi ser høye fjell og langstrakte daler. Det er en vakker innsjø litt øst for stien og en innhegning for reinsdyroppdrett mot vest. Vinden blåser, stien er steinete nå og det blir vanskeligere å gå. Fra tid til annen møter vi på glade vandrere som vi sier hei til og kanskje snakker litt med. Denne strekningen tar lengre tid, men jeg er lett på tå og kommer frem til leiren med masse energi og foran partneren min.

Dag 3

Etter mingling i Alesjaure og oppfylling av proviant, vurderer vi om vi skal ta én eller to etapper. Kanskje det er tiltrekningen fra Kebnekaise som gjør at du har lyst til holde et høyt tempo, eller selve utfordringen i å se hvor langt du klarer å gå.

Med vekten og stien følger også slit og jobbing. Men nå skinner solen og det begynner å bli varmt. En litt eldre mann kommer nedover mot oss i raskt tempo. Han har glemt termosen sin og må gå en ekstra kilometer. Stakkar, men det er sånt som skjer. Stien er omringet av grønne planter og full av blomster som trives på fjellet.

Vi er på vei mot den høyeste fjellovergangen i Kungsleden, Tjäkta-passet, som ligger omtrent 1160 meter over havet. Det ser alltid mer utenomjordisk ut jo høyere du kommer. Nå er det så mange steiner vi må passere at vi nesten ikke ser stien. Vi må også gå gjennom flekker med snø. Men nå skal vi snart ned igjen på vei mot Sälka.

Denne strekningen er tøff for partneren min. Hun har fått gnagsår på føttene, så vi tar en velfortjent pause i Sälka.

Dag 4

I dag skal jeg gå opp til Kebnekaise. Det eneste som var vrient, var å bestemme hvilken rute jeg skulle ta. De fleste velger en annen etappe og en annen strategi, og nå er jeg i ferd med å oppdage hvorfor. Vi har endret litt på planene siden Frida ikke kan gå helt opp. Derfor overtalte jeg meg selv til å gå Sälka – Durings Led – Västra Leden – Kebnekaise – STF Kebnekaise. Det er da ikke så tøft.

Men jeg lurte meg selv. Når Durlings Led går inn i dalen, er det ikke lenger noen sti. Det er steiner og skrå dalvegger som er vanskelig å komme gjennom, og det går hardt utover føttene. Det har sine fordeler. Jeg går forbi en nydelig blomstereng i dalen. Noen har slått leir her, og jeg har blitt fortalt at jeg burde gjøre det samme.

Men sta som jeg er ...

fortsetter jeg opp stien uten et mål i sikte. Jeg tar en liten matpause og møter en danske som sier at det er for langt å gå og for stor høydeforskjell.

Det viser seg at han til en viss grad har rett. Mot slutten av Durlings Led må jeg gå over litt snø. Annethvert steg siger jeg gjennom den skarpe skaren og føttene blir våtere og våtere. Nå er det en bratt helling i slutten som fører til den vestlige stien.

Når jeg er der, er det en bratt skrent på litt over 400 m. Steiner og grus gjør at du må jobbe hardt for å få godt fotfeste. Jeg er trøtt, det har vært sol i hele dag og det går opp for meg at jeg ikke har tatt med meg salt. Men det er bare en vei å gå – fremover.

Veien til toppen er tung og det går sakte, men heldigvis møter jeg andre turgåere, og et fornøyd par fra Norge gir meg litt saltet suppe på platået. Nå ser jeg den snødekte kjeglen som er sørspissen av Kebnekaise. Vi fikk det været vi ønsket oss. Det er en fin utsikt. Det er utrolig å være der oppe, og selv om du er trøtt, føles det fortsatt enkelt når du først er der.

Du kan skli ned spissen, men da må du være forsiktig, fordi sidene er bratte og du må passe på. Det er jo tross alt langt ned til STF Kebnekaise. Sälka - STF Keb-ruten var omtrent 3,3 mil (20 miles) med en stigning på ca. 1600/1800 meter (på tilbakeveien er det en veldig irriterende fjellovergang i Kaffedalen med en ny stigning på 200 meter) i tillegg til en fottur ned igjen. Jeg synes det gikk bra. Det var tøft og absolutt ikke det jeg forventet. Jeg trodde det ville være lettere. Stien er mer en kamp mot steiner enn en lett fottur.

Men utsikten var praktfull, og jeg håper alle får anledning til å besøke Kebnekaise én dag.

Det er alltid litt hardt når du fullfører en fottur. Du har en del smerter, men også en viss følelse av lettelse. Jeg vet av erfaring at hver fottur gir deg lysten på mer. Du får lyst til å dra ut igjen, du vil se mer. Det er noe magisk ved det å stå på toppen og se utover landskapet. Der og da føles det ut som om alt er riktig. Jeg følte det sånn da jeg besteg Kebnekaise. Det var likevel mer krevende enn jeg hadde trodd, og det overrasket meg litt. Det var selvfølgelig enklere ruter til toppen enn den jeg valgte. Jeg føler meg fornøyd. Jeg skal tilbake igjen når jeg får muligheten til det.

Men nå skal jeg slappe av. Takk for at du tok deg tiden til å lese dette! Jeg håper du har et fantastisk år foran deg.

Det er mulig å leve et liv utover hemofili.